2. pinsedag, 1. juni 2009:

Pinsegudstjeneste i Maridalen i Margaretakirkens ruiner

Biskop em. Finn Wagle:

Bevegelsens fest

God pinse, kjære menighet og medvandrere til pinsegudstjeneste på dette betagende vakre og samtidig så talende stedet. Det er jo som om kirkeruinen og naturen smelter sammen og tolker selve pinsefesten for oss. Ja, her fornemmer vi bevegelsen gjennom tid og rom tilbake til pinsefestens – og dermed kirkens - historiske utgangspunkt:

- Utgytelsen av Ånden over alle folkeslag, som samtidig var

- starten på forkynnelsen av evangeliet med hele menneskeheten som siktemål.

Kirkens fødsel er altså knyttet til to fenomener som ser ut til å motsi hverandre, men som på det nærmeste henger sammen:

På den ene siden: En ny, frisk forbindelse med verden.

På den andre siden: Utgytelsen av Ånden.

Når Ånden er der, da knyttes øyeblikkelig forbindelsen med verden og bevegelsen ut mot jordens ytterste grenser.

Denne bevegelsen synliggjør kirkeruinen i Maridalen som et historisk faktum.

Her fornemmer vi evangeliets bevegelse nordover det europeiske kontinent, til det omsider nådde våre kyster. Ja, ikke bare nådde: Kirkeruinen vitner om at evangeliet slo rot hos oss og ble stedegengjort.  Det ble til tro og til levd liv.

I dag er det vi som samles for Guds ansikt.

Da er det som det skjer noe med denne forvitrede bygningskroppen:

Den blir noe mer enn en kirkeruin.

Den blir til kirke.

Den blir et uttrykk for bevegelsen som stadig skjer – her hos oss og alle andre steder. Pinsefesten er jo festen for Guds folk over den vide jord – den gangen og i dag.

For før kirken er nasjonal og før den er konfesjonell, er den én, hellig og allmenn, slik vi nettopp har bekjent det. Pinsefesten er festen for denne ene, hellige og allmenne kirke, som - alle forskjeller til tross - er felles om det viktigste:

Alle fører vi våre røtter tilbake til Åndens utgytelse på pinsedag.

Alle er vi en frukt av evangeliets bevegelse fra Jerusalem og like til jordens ender.

Dette er pinsefestens ene bevegelse. Den er i seg selv vel verdt en pinsefest!

Men pinsen rommer også en annen bevegelse.

Det er det jeg ynder å kalle den hymniske bevegelse.

Eller sagt med andre ord: Kirkens oppdrag er mer enn noe annet av hymnisk karakter:

Vi er kalt til uopphørlig å lovprise Gud for hans store gjerninger!

Derfor er det ikke til å undres over at det er Grundtvig som har blitt pinsens salmedikter fremfor noen. Og derfor synger vi ikke mindre enn fire av hans pinsesalmer her i dag.

Grunntonen ble slått an allerede i åpningssalmen vår:

”I all sin glans nu stråler solen.”

Det er lett å oppfatte de innledende versene som skildring av en herlig dansk forsommer, ikke ulik den vi opplever denne fantastiske pinsehelgen. Men vi misforstår salmen, om vi oppfatter den som ren naturlyrikk. Grundtvigs sans for natur var i det hele tatt knapt så velutviklet som vår. Da han var på Norges-besøk i 1851 ville vertskapet ta ham med på en tur til Krokkleiva for å vise han den praktfulle utsikten over Ringerike. Grundtvig var slett ikke begeistret for påfunnet. Han gad simpelthen ikke bli med opp på ”Kongens utsikt”.

Episoden er ganske karakteristisk. Verken i livet eller i diktningen har naturen noen egenverdi for Grundtvig. Den er en ramme og avspeiler en åndelig verden. Grundtvig låner bilder fra naturen for å lovprise Gud for hans store gjerninger. Slik ble han den som mer enn noen annen i den dansk-norske salmetradisjon løfter oss inn i den hymniske bevegelse og levendegjør selve pinseunderet.

Hvor finner da Grundtvig kjernen i den åndelige verden som han lovsynger på så høystemt vis? Svaret finner vi kanskje om vi går til en av Grundtvigs andre pinsesalmer, nemlig ”Apostlene satt i Jerusalem”. Her gjør Grundtvig et tankeeksperiment, som naturlig nok ikke er kommet med i salmeboken, fordi det jo savner bibelsk begrunnelse. Men kanskje det nettopp derfor kan sette oss på sporet av Grundtvigs hjerteanliggende som pinsefestens salmedikter fremfor noen.

Tankeeksperimentet Grundtvig deler med oss er de ”forhandlinger” han tenker seg føres i himmelen mellom Faderen og Sønnen.  ”Forhandlingene” gjelder intet mindre enn menighetens skjebne i en vanskelig verden. Faderen mener at det får greie seg med en flokk engler til hjelp for menigheten. Da er det Sønnen svarer:

Du vet det best hvorfor jeg på korset døde,

Det var for en gledelig pinsefest

Så hjerter og tunger gløde!

Sønnens viktigste ”argument” i ”forhandlingene” med Faderen, er altså det lys som Ånden kan kaste over Jesu død på korset: ”Du vet det best hvorfor jeg på korset døde.” Her holder det ikke med en flokk engler! Menigheten trenger det lys som Ånden kan kaste over Kristi soningsverk. Her er den hymniske bevegelsens dypeste grunn å finne, et tema som Grundtvig selvsagt ikke lar gå upåaktet hen i salmen vi begynte med og som er så mettet med pinsejubel:

Våkn opp, all jordens dype toner,

til pris for menneskets forsoner.

Kom sammen, alle tungemål,

 i takkesangens offerskål!

Og juble her ved Herrens bord

nu, menighetens glade kor!

Ofte tenker vi vel altfor smalt om Guds forsoning i Kristus, som om den bare gjelder forholdet mellom Gud og mennesket. Da får vi la oss korrigere av Kristushymen i Kolosserbrevets første kapittel som jo handler om hvor altomfattende Kristi forsoningsgjerning er å forstå.

Det var Guds vilje i Kristus å forsone alt med seg selv – det som er på jorden, og det som er i himmelen, da han skapte fred ved hans blod på korset. (Kol 1,19-20)

Forsoning er et relasjonelt begrep. Det peker på at livet grunnleggende sett handler om de forhold vi står i. Det handler om forholdet til Gud, til hverandre, til skaperverket og til oss selv. Alle våre forhold roper på forsoning. Alt omfattes av Kristi forsoningsverk. Alt løftes inn i den hymniske bevegelse - når heile verda syng mot Gud, med rom også for naturens og skaperverkets egenverdi.

Det er jo ikke bare vi som synger. Skaperverket synger og synger uopphørlig på lovsangen til Guds pris og ære. Det er den sangen vi fornemmer så sterkt her i dag, når kirkeruinen og naturen smelter sammen og blir til kirke, ikke bare forstått som ytre ramme, men som hymnisk bevegelse.

Men fra skaperverket hører vi også helt andre toner. Vi hører ropet fra en såret jord, som lider under menneskers grådighet og uforstand. Og vi hører rop født ut av den dypeste nød fra et ufattelig stort folkehav, preget av krig, sult og fattigdom.

Den hymniske bevegelse blir ikke taus i møte med all denne nød. Men hva svarer den med? Den svarer med hymnisk liv, Gud til ære, mennesker og skaperverk til gavn!

Hva er gudstjeneste, om ikke hymnisk liv?

Hva er diakonal tjeneste, om ikke hymnisk liv?

Hva er innsats til beste for verdens nødlidende, om ikke hymnisk liv?

Hva er miljøengasjement for en såret jord, om ikke hymnisk liv?

Hva er kampen mot alle former for destruksjon, om ikke hymnisk liv?

Skal kristendommen bevare sin kontinuitet med sin opprinnelse, er det altså noe den ikke kan gi slipp på: Kjernen i det hele er den tette forbindelsen mellom Ånden på den ene siden og verden, kroppen på den andre siden. Den kirke som fødes av Ånden, er på grunn av sin åndelighet en kirke for verden og i verden, kalt til et uopphørlig liv i hymnisk bevegelse, Gud til pris og ære.